Joda, vi kjenner oss igjen. Du verden så det suser av sted underveis. Så skimter noen at tråden de løper etter har en ende der fremme. Au da !
ELEKTRONET ELMER
... Slik gikk nå det ...
Av Per Ingvar Risholm, Sandøya
Elektronet Elmer raste av sted langs 132kV-linja inne ved Nordmørsveien, svingte seg rundt i sløyfene ved krusene, det ene etter det andre, helt til han smalt i veggen på Nordlandet transformatorstasjon og stupte seg inn og ned i anlegget hvor han føk inn i en kabel. – Så ut igjen, under Nordsundet i vilt løp, – så Freiveien, og "bæng", rett inn i Øvrevågen Transformatorstasjon. Elmer penset seg videre via en høyspentkabel, entret en eller annen nettstasjon han ikke rakk å lese nummeret på, og der kvernet han seg gjennom en ny transformator, for så å gå over i lavspentfart.
132 Kv linja langs Omsundet inn til byen først Nordlandet transformatorstasjon i Bassenggata.
Han løp videre over noen skinner, dreide seg bak tavla og smatt inn i en 10-kvadrat gatelyskabel. Elmer ville på by’n, så derfor bar det bokstavelig talt, ja nemlig, gatelangs på kryss og tvers. Han kløv opp i hver stolpe, inn i pæra så den glødet i hvitt, så ned fra stolpen, under fortauet et stykke, så opp i neste armatur. Ved et stolpepunkt gikk han over i luftstrekk. Dette var moro, det å jage langs trådene der oppe, fra mast til mast med trafikken under seg. Elmer var i ekstase. – Så pløyde han seg i mantelen på en jordkabel igjen, før det igjen bar opp i luften på nytt. Det var så han satte i et jubelkvad:
”Hvem kan cruise friskt og ungt,
fra stolpepunkt til stolpepunkt,
gater opp og gater ned,
med korte stopp for raskt å se:
her går det snart ei pære,
hvilken kurs kan dette være?”
Men så kommer Yngve Eide, alle elektronenes skrekk, med gatelysvogna og liften, og bare tar strømmen. Elmer blir sittende fast i kobbertråden. ”Og nå som jeg hadde det så gøyalt.” ynket Elmer. Han syntes at det ikke var så lenge siden han ble født inne i turbinen på Ulvund kraftstasjon der jordmor Arvid Johannessen sto og smilte til ham. Så risikerte han altså å ende tilværelsen som streng ute i Kristiansund. Han begynte allerede å grue seg til den sure vinteren. Yngve, som uten å trekke en mine, eller ofre det minste blikk, satte seg rolig inn i bilen og kjørte uanfektet videre ned gata mens han smått plystret og nynnet for seg selv:
Yngve Eide foren Ny-Dora i 2010, elektronenes skrekk ifølge artikkelforfatteren.
”Med kaffe, røyk og lift,
- greit å gjøre sikringsskift.
En byens sønn er ut på nettet,
- nå kan alle puste lettet.”
”Skru inn sikringa igjen!” ropte Elmer i desperasjon og fortvilelse. Men det siste vesle Elmer fikk se her i verden, var at Yngve til svar kastet en sneip ut av sidevinduet før gatelysbilen blinket døsig til høyre, og forsvant inn i en dunkel sidegate.
Så er ikke Elmer mer.
Her blant de enda levende kunne det høres et lekk eksosanlegg gi sitt rustne requiem mellom husveggene:
”Det ble Elmer denne gang,
tenker maska hans ble lang.
For her er servicebilen Dora,
som har kjørt rundt halve jorda.
Volt på pluggen fjerner muggen,
godt om drivstoff ned i tanken,
kan du kjenne dieselstanken?
Varme dekk i gata griper,
asfalten får svarte striper. --”
- så kom ikke Dora på mer, og ble kvalt. Yngve kinner med nøkkelen, og med røykhoste får han henne i gang igjen. Yngve tenker i det han dreier ned i en trang og kronglete bakke.: ”Siste vinteren, Dora. Siste vinteren. Men liften skal vi beholde og flytte over i nyvogna.”
Selv om de ikke mer var å se, så blinket det enda i orange fra det roterende lyset mot den hvitmalte bordkledningen på trehusene, om enn avtagende. - Så var også disse glimtene borte. Etter dette lå hele sidegaten der og gapte tomt ut mot ingen ting i en våt og ensom høstkveld.
