Krigsseilerne har fått en beklagelse fra regjeringen måten de ble behandlet på etter krigsseilas i 5 år. Det kunne de godt gjøre. Behandlingen de fikk da de kom hjem var horribel. De som overlevde kunne til nød få 180.- kroner pr. fartsmåned i etterhyre. Regjeringen har i alle år etter krigen nektet krigsseilerne å få innsyn i regnskapene til Northraship, rederiselskapet som tjente grovt på krigen. Det fantes krigsseilere som kom hjem til Kristiansund i 1945-46 som ble sendt direkte på nødsarbeid ute i grøftene på Wilhelm Dalls vei. 
Et skip i en konvoi eksploderer om natten etter treff fra tysk ubåt. Et typisk slikt norsk skip var " Brant Conty" fra Det Bergenske Dampskipsselskap. Det var lastet med 650 tonn TNT og karbid og annet, og gikk i luften i mars 1943. Tilsammen 729 skip med 4134 mann omkom i tjenesten for å ta knekken på Nazi-Tyskland. Oppgjøret for innsatsen er en nasjonal flause. Et billigoppgjør og statlig ran. Bildet er tatt fra en tysk ubåt i Atlanterhavet. ( Bundesarchiv Koblenz)
Norges viktigste bidrag under den andre verdenskrig var det handelsflåten og sjømennene som stod for. Under krigen var det ingen landjord som forbant de tre store allierte; Sovjetunionen, Storbritannia og USA. Dermed måtte all transport av våpen, drivstoff, mat og alt annet utstyr som trengs i en krig fraktes på havet. Norge var verdens fjerde største skipsfartsnasjon på denne tiden, en stormakt på havet. Og da landet ble okkupert sju måneder etter krigsutbruddet i 1939, ble det uhyre viktig for de krigførende å sikre seg kontrollen over norske skip som befant seg på alle verdens hav.
Ikke minst takket være norske kapteiner som ikke lot seg lokke av nazistene til å seile hjem til et okkupert Norge, kom størsteparten av den norske handelsflåten under alliert kontroll. Ved at den norske eksil-regjeringen i London rekvirerte alle skip inn i ett felles statsrederi, Nortraship, kunne disse seile videre med norske flagg og tjene penger for den norske stat. Det styrket London-regjeringen politisk og økonomisk, og det sikret også effektive og livsviktige transportmidler for de allierte.
I krig er drivstoff helt avgjørende. Mange av Hitlers militærstrategiske valg under krigen handlet om tilgang til oljefelter i sør-øst. I Storbritannia var tilgangen på drivstoff tidlig i krigen til tider prekær. Norske redere hadde før krigen bygget opp verdens mest moderne tankskipsflåte, og tilgangen til disse skipene var avgjørende spesielt under “The Battle of Britain” høsten 1940, da Tysklands angrep på Storbritannia var på det mest intense. Halvparten av britenes drivstoff ble da transportert til øyriket av norske skip.
Betydningen av sjømennenes innsats kan på mange måter måles etter hvor mye den tyske militærmakten satte inn på å stoppe denne transporten. Mest fryktet var de hundrevis av ubåter som ble sendt ut på havene enten i flokker eller alene. Det ble også satt inn bombefly, miner ble lagt ut og krigsskip ble sendt ut på verdenshavene for å kapre eller senke alliert skipstrafikk. Dette fikk dødelige konsekvenser for sjøfolkene. Norske handelsskip var langt fra alene om de farefulle oppgavene, og rundt 60.000 allierte sjøfolk omkom. Av disse var 4134 norske, inkludert marine og hjemmeseilere.
Bak tallet 4134 døde skjuler det seg mye lidelse. Et dødsfall rammet også de som ble igjen. Kvinner mistet en ektemann og barn mistet en far. Og konsekvensene av å bli enke eller farløs i et okkupert og senere fritt Norge, betød ofte en hard tilværelse med trange kår. For de som overlevde krigsseilasene kostet også innsatsen mye. Opplevelsene under krigen var ikke noe man bare kunne legge fra seg da freden kom.
