En av disse tre – er det faktiske tilbudet Helse Norge kan gi deg.
De gir ingen garanti for at det hjelper, men det er et tilbud.
Du står selvsagt fritt til å oppsøke hjelp, velge det – eller avslå.
Et norsk psykiatrisk sykehus er ikke et behandlingssted. Det er et oppbevaringssted. Du kommer inn, de går gjerne gjennom bagasjen din, for alle vet jo at dypt deprimerte mennesker er vandrende selvmords klientell.
Har du en paracet – tar de denne. I tilfelle du skulle finne på å ta den.
Har du en neglefil – i papp – tar de denne også – i tilfelle du skulle finne på å file over pulsårene dine.
Latterlig ikke sant? Le gjerne høyt, men det er et faktum.
Jeg har opplevd det.
De fleste som oppsøker psykiatrisk hjelp – er såpass oppegående mennesker at de selv skjønner at de trenger en form for hjelp for å komme seg ut av en tung livssituasjon, med negative tanker, holdninger eller få lysglimt på sin horisont.
Da er det kanskje verre med alle menneskene som nekter for at de trenger psykiatrisk hjelp – og lar det være. Helt til noen de har kjær, finner dem uten liv.
Jeg er en kvinne på snart 40 år.
Jeg har arbeidet siden jeg var 20 år gammel. Altså jeg har betalt skatt siden da.
Helt siden jeg gikk på veggen i fjor.
Jeg har fra 14 års alder prøvd å tatt eget liv 6-8 ganger. Det er så mange ganger at jeg er usikker på antall. Så konklusjonen er; jeg er en vandrende selvmordsklient.
Prøv da å gå på NAV. Du har en kropp som ikke lenger vil virke. Du har en psyke som feller tårer fordi alt – som før var lett – er vanskelig.
Du – som har jobbet såpass hardt – og til tider mye – er vant til en god økonomi og har alltid hatt god råd, bidratt til samfunnet gjennom skatt og forbruk, mens du nå sitter her som en langtidssykemeldt og får en trygd fra NAV som gir deg 66% av det du hadde før. Trekk fra skatt – og du har så vidt to hundre tusen i året. Velkommen til 2015. Har du to hundre tusen? Er du faktisk fattig.
Så fattig at du har ikke råd til annet enn å kun betale regninger. Ikke tenk på å gå ut en gang i blant. Å handle inn til jul? Er uaktuelt – fordi desember kan ikke koste noe mer enn januar eller juni. Sånn er det bare.
Men det var denne psyken jeg skulle snakke om. Den som for noen av oss – blir så sterk at den vinner. Uansett hvor mange år du har brukt av livet ditt på å flykte fra den? Så tar den deg igjen. Den biter deg i ræva så du ligger der, rett ut, med null kroppslig form – selv om du både har hatt tøff fysisk krevende arbeidsplass og vært i toppform fysisk.
Nå kan du bare drømme om toppform.
Greier du å gå en tur til klubba en dag – anse deg som heldig – for at du hadde energi nok.
Du blir stadig påminnet hvordan du skal være, se ut, te deg eller hvor viktig det er å tilbringe tid med venner, være sosial – få denne positive påfyllingen av menneskelig samvær med andre mennesker.
Når du lider av dyp depresjon, sprekker egne illusjoner opp og du sitter igjen med ingenting.
Du har ikke selvtillit igjen, ergo du liker ikke å gå ut lenger.
Og skulle du faktisk føle deg bittelitt bedre en dag? Da har du ikke råd. Hvis du nå skulle finne på å gå på en kafe for å være såkalt sosial. Kaffe koster, og du er så gnien at du kan ikke bruke de 25 kronene på en kopp.
Ikke fordi du er gjerrig i utgangspunktet, men fordi du er redd for om det skal dukke opp en regning du ikke evner å betale.
Det er særs viktig altså med denne sosiale omgangen med venner og familie.
Du er modig nok til å si det slik det er. De fleste rømmer – omtrent som om du har en smittsom sykdom som kan rive dem overende med din diagnose.
Du forklarer akkurat hvordan du har det, men ørene deres lytter ikke. En ting er at de ikke forstår – men de aksepterer ikke at DU har det akkurat slik du har det.
Og er det noe som føles ekstremt ille – er det å ikke bli akseptert.
Det er slik du får bekreftet det du tenker inni hodet ditt:
- du er ikke bra nok sånn du er.
Den en gang veldig sprudlende, høyst levende kvinnen, er i dag bare et skall. Et gjenferd av den hun var før.
Nå er hun aldri sosial lenger og kjenner på en ensomhet større enn noe annet. Hun ser ikke nyheter på tv fordi hun takler ikke tragediene som utspiller seg i samfunnet – eller i verden.
Når hun leser om flyktning katastrofen undres hun over hvorfor disse vil motta raskere hjelp og større økonomisk frihet – enn henne, som har betalt skatt i 20 år. Hun undrer seg også over hvordan staten hun bor i – kan prioritere penger fremfor mennesket. At mennesket ikke har noen verdi for samfunnet. At det bare er penger som er verdifullt. Jeg er helt sikker på at Onkel Skrue eller helseminister Bent Høie er enig i den.
Siden jeg prøver å være oppegående med tanke på egen helse, prøver jeg å få hjelp. Ett år og åtte måneder etter oppstart av kognitiv terapi, har jeg det ikke noe bedre. Altså det hjelper ikke meg i det hele tatt. Det var vel nettopp den kvelden i august i år, jeg fant meg selv stående på innlandsbroa – og kikke over kanten – når en tekstmelding tikket inn.
Den var ikke så lang men akkurat den reddet meg da.
- gla i dæ, sto det.
Tusen takk til en av ytterst få venner – som sendte den til meg. Som kunne gi meg litt kjærlighet – utsulta som jeg er – på nettopp det.
Det er med undring jeg lurer på hvordan livet skal bli bedre?
Burde jeg ha lagt meg inn? Lagt meg inn på oppbevaring?
Jeg har prøvd det før, helt frivillig. Jeg ble innlagt en søndag.
Mandag morgen kom, ingen time til psykolog. Tirsdag og onsdag gikk på akkurat samme vis. Torsdag fikk jeg endelig en time.
Og da var det første som ramlet ut av munnen min, følgende;
- jeg vil hjem. Dette er ikke et sted for å få hjelp, da hadde jeg fått begynnende hjelp allerede på søndag når jeg kom.
Kanskje jeg burde prøve medisiner? Er ikke det mitt valg? Hva jeg vil putte i min kropp? Eller er det flertallet av leger eventuelt psykologer som bør ta føringen her? Jeg vil selv bestemme hva som er best for meg, så jeg sier nei takk. Jeg vil ikke leve et liv i medisin rus – fordi jeg ikke takler livet mitt uten.
Jeg vil studere, jeg vil jobbe, jeg vil virke som normalt. Jeg vil betale skatt med glede, jeg vil le, jeg vil faktisk gå på kafe en gang i blant, ha råd til å kjøpe meg en lunch – eller en kaffe – fordi jeg VIL og fordi jeg KAN.
Men sånn er det ikke.
Jeg kan gå til frisøren fordi jeg har råd til det. I stedet for å irritere meg over at håret faktisk vokser og jeg enten må klippe det selv – eller spare til det lange håret jeg ikke vil ha.
Jula nærmer seg og fokuset er på hvor mange eller hvor dyre gaver en skal kjøpe til hverandre.
Normalt sett har jeg kjøpt ca 20 julegaver hvert år.
I år har jeg ikke økonomi til å kjøpe en eneste en.
Jeg burde hatt ditt, jeg burde hatt datt – teller ikke. Jeg er ikke kravstor, jeg greier meg så lenge jeg får betalt regningene mine, husleia, strømmen og har tre kroner i reserve tilfelle strømregninga skyter i været neste måned.
Så hvordan får en det bedre?
Jeg ble tilbudt en måned på Røros. Røros er tydeligvis en standardløsning fra NAV sin side, for dit sendes du om du møter veggen, har prolaps i ryggen eller har vært langtidssykemeldt – samme for HVA du har vært sykemeldt for.
Det er da jeg lurer – hva koster en måned på Røros?
Jeg spurte så fint på NAV om jeg ikke kunne få dekket tankefeltterapi, med tanke på at kognitiv terapi altså ikke hjelper.
Jeg fikk avslag – fordi det hos NAV – er regnet som alternativ behandling.
På Østlandet bruker NAV – denne formen for behandling – på egne ansatte med tanke på bedre mestring, mindre sykemeldinger og det å takle stress på en langt bedre måte.
Men jeg – som langtidssykemeldt – fikk altså avslag – fordi NAV lokalt regner dette som alternativ behandling. Sammenligner jeg prisen på dette – kontra en måned på Røros? Blir det hele komplett latterlig. For den såkalte alternative behandlingen koster en brøkdel til sammenligning.
Det hjelper altså ikke å kunne vise til dokumentasjon som viser at klienter med tilsvarende samme problemer som meg, har blitt bedre og gått tilbake både til livsglede og arbeidsliv. Du får kun disse tre tilbudene som jeg beskriver over og dett er dett.
At du – som pasient – ikke blir hørt – eller faktisk får god hjelp av det, det spiller ingen rolle – for sånn er normen. Da blir det mitt problem. Da blir jeg den beryktede NAV`eren – jeg slettes ikke vil være.
Hva ønsker du deg til jul?
Jeg ønsker å bli frisk.
Jeg kunne tenkt meg å våknet med et smil om munnen og kjent på at livet er godt. Jeg har lyst til å gå på arbeid eller ta meg en utdannelse. Når lønna mi kommer på konto – kan jeg smile fordi jeg har fortjent hver ei krone. Når helgen kommer, kan jeg faktisk planlegge den frisørtimen – eller den kaffekoppen – fordi jeg både har humør, livsglede og noe positivt å gi til mine medmennesker, kanskje aller viktigst; meg selv.
Gled noen som gruer seg til jul, så jeg i en reklame her om dagen. En kampanje som ber deg om støtte til å gi en stakkar eller tre en julemiddag.
Gled noen som gruer seg til jul, med først å fremst være medmenneske.
Jeg er ikke smittsom. Jeg skammer meg ikke – jeg er syk.
Hadde jeg gått til fastlegen og du spurte meg om hvordan det gikk med kreften, hadde du gitt meg en klem eller et klapp på skuldra over at jeg tar ansvar for egen helse.
Sier jeg at jeg sliter psykisk – rygger du og overser meg neste gang jeg tilfeldigvis går forbi deg på gata.
Det sies at den beste medisinen for mennesker er kjærlighet og omsorg.
Virker det ikke? Øk doseringen.
Jeg undrer bare på hvordan jeg noen sinne vil komme dit. (Betraktninger fra 40 åring)
