Det er å merke seg ytringer som at veistandarden fortrinnsvis på Averøy nå er av en så slett karakter at den er blitt gjenstand for offentlig forargelse som kritikkverdig sak nr. 2 etter sykehussaken. Det er ikke tilfeldig. Jeg har selv et arbeid der jeg tidvis nytter bil i området ytre Nordmøre, og med kamera i frontruten er det lett å kunne dokumentere de reelle forhold. Jeg legger således ved et par bilder. Disse er ute fra Sandøya, et bosted bestående av nærmere 50 husstander på ytre Averøy.
veg 2

Normalt når man treffer hullete veier, så kan man slakke farten helt ned for så å kjøre slalåm mellom hullene i slow motion, eller manøvrere kjøretøyet delvis utenfor veiskulderen og bende ned noen brøytestikker for å komme seg dit man skal.
Men det går ikke an ute på Sandøy. Der er veien blitt så mettet av huller at det å snirkle seg frem uten hele tiden å være dømt til måtte dønne ned et krater, ikke lenger lar seg gjøre. Så her å nytte formuleringer som «veibane» har knapt lenger noen reell mening.
 På de 2 månedene som nå er gått av 2015, så har Averøy kommune vært en tur der ute og strødd på noe løs masse for således å bøte på skadene. Dette lå i en og en halv dag, og så var det borte. Hadde dette vært bestilt til utførelse av et entreprenørfirma, så ville det selvsagt blitt reist erstatningssak. Ingen vil, eller må betale for slikt.

 Tenk hvor hyggelig det kunne ha vært å være en politiker om det ikke var for alle de masete innbyggerne i dette landet. Sykehus skal de ha, og som om dette ikke var nok, så skal de pinadø ha vei også. – Ja tenk, det skal vi ha.
Alle vet at veinettet er pulsårene som binder lokalsamfunnet sammen. Vi pendler fra og til, mellom hjem og arbeidsplass og sosiale virksomheter, det være seg sommerhalvåret eller i stummende vintermørke hvor disse veihullene ligger der usynbare og man bare hører et «Kladunk!» og så henger man selv litt i luften før man så er nede i førersetet igjen. Som en slags kommunal lumsk vei-mine ligger den der og venter på bilen bak…
Forresten, når man ser nyhetene på TV om elendigheten i Syria og ISIS’ herjinger, så legger man godt merke til at om alt er nedbombet, så er veiene absolutt kjørbare, for til og med denne gjengen vet at veier må man ha skal man komme frem, og da er det logisk å forvente at da må også vi her oppe vite dette.
Det dreier seg ikke om nye veiprosjekter som man så gjerne skulle ha ønsket seg realisert, som gang- og sykkelstier, forskjønning ved beplantning, eller fremtidig belysning og sikring av enkelte trafikale områder. Nei, det handler om de veiene man allerede har, og at disse blir opprettholdt i den standard de var da de ble utbygget. Alle fanger denne: det er noe ulogisk ved at vår foreldregenerasjon, med langt mindre midler og mye enklere forvaltning, ikke bare vedlikeholdt, men de bygget ut det som vi nå ikke evner å ta vare på.

veg 1

Våren 2014 fikk innbyggerne ute på Sandøya vite at det var ikke hullene i veien som var problemet, men fyllingsmassen i selve vei-legeméet. Men den skulle byttes ut nå i første halvdel av nærmeste fremtid. Så flott da, tenkte folk der ute, endelig. Og siden har ingen verken hørt eller sett noe. Det var det året. Men det blir ikke hyggelig å bo på Averøy hvis noen organiserer seg med advokatbistand til å fotfølge en regning på støtdempere tilsendt kommunen der man i forkant har tilegnet seg en nøytral tung faglig uttalelse om veiens beskaffenhet. Det er ikke slik vi vil huske våre år, men må man, så må man.
Tidligere trodde byfolket at alle som bodde på landet hadde traktor. Det gjør de ikke lenger. Men er det noen ved rådhuset på Bruhagen som har arvet denne anskuelsen? Er det vrient å fatte hva som trengs først og sist; hva som er primært og sekundært? Veien ute på Sandøya fremstår som et glitrende eksempel på at slike spørsmål konkretiserer seg i hodene på alle de som ferdes der ute.

 Per Risholm.               

 

 


 

Kulturkalender fra KSU.NO

For større kalender og arrangementskategorier - trykk her