På`n igjen da med en runde til legen. Resultat: Fastende blodprøver. Igjen! I hate it. Jeg er nemlig glad i drikke. Og mat.-Og røyker gjerne FØR begge deler.Hadde toalettet mitt hatt askebeger, hadde jeg nok tatt dagens første røyk på doskåla når jeg tissa. Så kunne jeg bare fått sittet der og våkna liksom.
Men neida frøken, fastende blodprøver.


Like optimistisk hver eneste gang, setter jeg meg i bilen og skrur på spilleren på full guff idet jeg suser avgårde til sykehuset og laboratoriet. Kikker på klokka og smiler, fordi jeg har så gooood tid. De åpner jo ikke før 08.
Når jeg kommer 07:43 er det kø alt. Men jeg smiler likevel.
En av de prøvene, skal tas kl 08 for så å repeteres kl 20 i kveld, noe jeg selvsagt påpeker når jeg kvitrende leverer mine papirer i skranken.
Så mye for den optimismen om at jeg, JEG - for en gangs skyld kan snike i køa.
Jeg føler nesten for å snu på hælen og si - haha, suckers! en sånn Simpson replikk jeg liker, når jeg skal til å gå ut til venterommet.

Sykepleieren i luken avbryter feiringen som foregår opp i hodet mitt og sier;
- som du ser, er det litt kø, men det tar ikke så lang tid.
Hun avslutter setningen med et smil.
Mitt smil? Hengte seg.
- røyker du? spør jeg, i håp om å få sympati.
- nei, takk gud for at jeg aldri turte når jeg var ung! Kvitterer hun med.

Milde Jesus. Øynene mine himler en runde i trass før jeg sukker dypt og sluntrer til venterommet. Jeg som sprettent GIKK med svai i ryggen på vei inn. En feel-god morning - uten røyk. Slå den liksom. Jeg tør påstå det er første gangen i mitt liv det har skjedd. Jeg er 37 år.Jeg setter meg på første stol. Dessverre henger det klokke på veggen. Den tikker.
Høyt.
Jeg klør. Midt i skrittet.


Nattens søvn, hvor jeg tydeligvis har sparket av meg dyna med vidåpent vindu? Kan sikkert takkes for det. Mitt ferskeste kleggbitt. I trusekanten 4 cm til venstre for «galdhøpiggen». Herregud som det klør!!

Jeg har så lyst til å legge meg bakover i stolen og bare smette hånda innunder buksen for å klø og det er rett før jeg gjør det. Jeg tar meg selv i å halvveis ligge i stolen klar til å starte noe som ville ha sett ut som jeg tok meg en real ronk, på venterommet utenfor laboratoriet, men det som fikk meg tilbake til hverdagen var den eldre damen som satt der.


Hun hostet, såpass ille, at jeg skulle ønske jeg hadde ei skralle og et skrujern, så jeg kunne ha skrudd henne sammen mens jeg ventet. Hun hørtes ut som hun var full av løse deler.

Fasinert ble jeg sittende og glo. Kleggbittet og kløen hadde jeg helt glemt når hun satte i gang igjen. Hun disset og det hørtes ut som noen tok tak i en overvektig verktøykasse og ristet den i sakte-film. Jeg ventet bare på at en "del" skulle ramle ut av munnen hennes og lande i hånden hun holdt foran den.

Sykepleieren kommer og roper opp navnet til en ung kvinne i 20 årene. Tynn som en stilk. Minnet meg øyeblikkelig om en smørblomst da hun hadde grønne, trange bukser tredd nedover de tynneste beina jeg noensinne har sett. Hun var reinkarnert som en Bratz dukke.


 Disse dukkene som har aliens-hoder sammenlignet med fyrstikk-kroppene som er festet under.
Jeg fokuserer på klokken igjen. TIKK. TAKK.
- herregud, tenker jeg. Kunne de ikke hatt en radio eller noe? tenker jeg, før den unge kvinnen kommer ut igjen.

Hun tar i toalettdøren som ikke er låst. Hun får den ikke opp.
Jeg kjenner at sjelen min begynner å boble over og smilet, som hengte seg for 8 minutter siden, er gjenoppstått og ligger smurt over hele fjeset mitt.
Jeg sier ingenting. Jeg er redd jeg skal le hysterisk.

Hun river i døren igjen og ser på den. Låsen lyser i hvitt. Det er fortsatt ingen der inne. Hun tenker.
Lenge.

Jeg tror jeg skal dø på meg, så jeg fokuserer på neglene mine.
- oiii, neglebånd - har du sett hva jeg har da gitt!
Sånn sitter jeg for ikke å le hysterisk.
Jeg føler meg litt rar.

Plutselig snur hun seg mot meg og spør
- er det noen inne der eller?
- nei, svarer jeg med mitt største smil noensinne. - jeg har ikke sett noen gå inn etter at jeg kom.
- så rart, sier hun.
Tanken slo ned i meg, før den bare hoppet ut av munnen min, når jeg kvitrer:
- du må sikkert røske litt hardt i den.
Øynene mine er på dette tidspunktet såpass oppgiret av forventning at jeg føler de henger litt på utsiden. De er våte også. Av tårer som presser på og vil ut. Smilet mitt er så stort at jeg tror gamlemor med hosten kan se bakerste millimeter av jekslene mine, selv om de normalt sett, kun er synlig hos tannlegen, eller under syke orgasmer.
(ikke med tannlegen nei, skjerp deg)

Hun lyser opp før jeg ser hun tenker litt, hvordan hun skal gripe det an.
Det er bare en vanlig dør, på et vanlig sykehus, inn til et vanlig toalett.
Eller, det vil si at døren er tilpasset rullestolbrukere så den er nok litt større enn normalt.
Hun griper tak i håndtaket, bøyer knærne som om hun skal i bokseringen før hun trekker pusten så tilskuerne hennes hører det, og så røsker hun!
Døren spretter opp såpass kjapt, men er så tung at denne 40 kilos dukken går i gulvet med et brak og lander på rumpa.
Et infernalsk UL høres. Nesten litt sånn :-noen som blir drept her? Med hammer og spiker? drill?
For en skulle tro noe ille sto på.
Jeg lo, nei - jeg ulte. Det kom bare et jevnt ul. Omtrent som om en bonde hadde kjørt over favorittkua si med den nyeste traktoren sin og kua ikke hadde daua, den lå der bare å ula i pinsel og smerte over knekte bein og jur med traktorspor på.

Bratzen prøver å komme seg opp med verdighet, når gamlemor med hosten, prøver å hoste over latteren som velter ut av henne også. Jeg har da tross alt litt skamvett, og siden beina vil bære meg, på trass av latteren som lager storstyr og pleiere i hvitt plutselig er i flertall for å se hva som står på, rekker jeg Bratzen en hånd for å hjelpe henne opp. Det skulle jeg aldri gjort. Jeg tenkte jo ikke på hvor lett hun var. Hadde noen skjært av henne hodet, er jeg sikker på at det ville veid like mye som resten av kroppen. Og hva gjør du da, når du hjelper noen som har falt opp? Du rekker gjerne hånda ned til dem, for så at de tar den og du drar i dem for å få dem på beina igjen. ALDRI dra noen som veier mindre enn atomer i luft! Bratzen flyr inn på toalettet i en fart men greier heldigvis å klore seg fast i dørkarmen så hun ikke går på trynet. På dette tidspunktet erkjenner jeg galskapen.

Jeg ler så jeg griner. Ikke greier jeg å stoppe heller. Dype inhaleringer etter oksygen blir erstattet med nye latterbøyer i samkjør med gamlemor som skraller-hoster-ler og jeg stirrer på henne, gjennom klissvåte øyne og venter 

'på at tenner og andre deler skal sprette ut av kroppen hennes. Det er liksom bare det som mangler nå.

Døren til toalettet blir låst og jeg prøver å skjerpe meg, uten at jeg får det til.
Heldigvis kommer en sykepleier å henter meg like etter og jeg satser på at nåler og punktering av blodårer vil hjelpe på, men det gjorde ikke det.

Når jeg er ferdig, greier jeg å slutte. Og akkurat idet jeg runder hjørnet, er Bratz ferdig på do. Jeg greier ikke å la være å stirre på døren. Jeg ser dørhåndtaket røre på seg, men det skjer ingenting.
Låsen lyser i hvitt - LEDIG - men hun kommer ikke ut, selv om hun sikkert blir panisk når hun river i dørhåndtaket.

Blikket mitt møter gamlemors. Hun sitter med et lommetørkle halvveis foran ansiktet. Hun ser ut som en nykokt hummer og de 70 år gamle øynene lyser av jævelskap for å si det på godt norsk. Jeg er liksom på vei hjem, men jeg får meg ikke til å gå. Jeg bare vet det ikke er over.
Det blir stille fra innsiden av toalettet.
Ikke en lyd høres.
Blikk møtes, smilene går helt rundt og vi trekker pusten i forventning over hvordan hun skal komme seg ut, når vi har ferskt i minnet hvordan hun kom seg inn dit.
Klokken på veggen tikker som om ingenting har hendt og nå skjønner vi at noe skjer. Jeg trekker meg unna døren, gamlemor sperrer opp øynene og der ser vi døra sparkes opp fra innsiden av Bratzen som tumler etter, idet hun slipper ut et lite seiers/irritasjonshyl.
-iiiiijaaah
- oh my god, tenker jeg. BratzNinja!!!

- gikk det bra med deg, spør jeg. Mente jo tross alt ikke å velte henne på nytt.

Hun gir meg det sureste blikket en Bratz kan oppdrive før hun så utrolig perfekt svarer:
- jeg knekker ikke lett som en fyrstikk jeg da!!


Blikkene til meg og gamlemor møtes idet hun kaster på hodet og lar det blonde bakhodet forsvinne nedover korridoren før vi knekker sammen.

Ha en god dag!

Hilsen frøken Makaber J