Skoleåret er nesten over og norsk skriftlig eksamen har blitt avholdt som den obligatoriske happeningen det er. En ting jeg ikke skjønner er at Henrik Wergeland alltid skal dukke opp, som en eller annen «avgud» fra fordums tid. Omtrent som om han er det største Norge har å by på, hvis vi skal analysere, tolke, vrenge og vri på en tekst som virker å være det eneste som kvalifiserer til å faktisk kunne norsk! Nå har ikke jeg bodd i noe annet land enn Norge, men likevel er jeg ikke god nok til å få 6 i mitt eget språk.


Skoleopplegget er lagt opp til at du altså skal sitte å gruble over det minste ord, kontraster, retorikk, sjanger, analysere deg ihjel til du blir grønn av mugg - eller i det minste irritasjon over hvor T Ø R T det er mulig å gjøre en skriftlig besvarelse.
Er det VIRKELIG nødvendig?
Gud bedre...

Når jeg gikk til sengs kvelden før, ba jeg en bønn. Det sier litt. Jeg er nemlig ikke religiøs.
- vær så snill la det være en kreativ tekst, please please, la det være en kreativ tekst å velge blant!

Klasserommet var fullt, sola stekte mot vinduene og jeg var allerede over gjennomsnittet klam i hakket før eksamen begynte. Det hjalp ikke særlig på at eksamensvakten hadde reist fra helvete og dit, på sopelimen sin når hun stilte seg foran kateteret og brukte 30 minutter for å gå gjennom reglene vi faktisk har lest på skolens nettsider før vi ankom eksamenslokalet.

- JEG VET IKKE OM DERE HAR LEST DISSE REGLENE JEG? ropte hun.
Ørene mine ble gjennomsyret av den fæle, høylytte stemmen som nesten spiste seg helt inn i midtstammen av hjernen min der den fant seg i å bli angrepet via ørene fra begge sider av hodet.
- vi har det, svarte flere, meg selv inkludert.
- JEG TROR DET ER BEST JEG LESER DEM LIKEVEL JEG!!

Plutselig ble jeg forvandlet til jentungen min.
Jeg greide ikke å gjøre noe fra eller til for å avverge det, det bare skjedde. Øynene rullet sakte rundt i tidenes sakteste himling med øynene som forårsaket at hun midlertid mistet stemmeprakten (hvis en kan kalle det for det) og hele klassen brøt ut i latter. Jeg følte at klokken var skrudd 25 år tilbake i tid, og plutselig sto denne lille engle-varianten på skuldra mi og minnet meg på at:
- det er kanskje en grunn til at du droppa ut av u-skolen eller? SKJERP DEG!
Ørefiken jeg fikk fra mitt yndige, uskyldige «jeg» var ikke pen, men jeg oppfattet beskjeden og sank sammen over pulten min som om livsgleden min hadde hoppet ut vinduet fra andre etasje, på tross av stengte vinduer.


Varmen sydet, jeg var minimalt kledd, men jeg kjente singletten klamre seg fast i huden min og jeg var på grensen til å få klaustrofobi når denne ekle kvinnen, i den grusomme re-inkarnerte dongerikjolen som sikkert var fin en gang på 70- tallet skrek fra tavlen. Det grå håret sto som en avblomstret løvetann i en krans rundt hodet hennes og jeg håpet bare at noen hostet når hun gikk forbi.
Hun hadde blitt skalla på no time.
Ondskapsfulle meg hoppa salto på den andre skuldra mi og klappet i hender av iver, men nei, ingen hostet. Ingen åpnet vindu eller døren så håret forble på plass, statisk og svevende rett til værs, i gråhvite striper en frisør ikke hadde fått til om han hadde prøvd sitt beste.
Klokka går.
- bli 9, bli 9, tenker jeg mens jeg stirrer på sekundviseren som sakte slår 60 slag på en runde. Lyden fyller hodet mitt, tikk, takk, tikk, herregud kan noen skru av den klokka?
Jeg kjenner jeg smiler fra øre til øre og er tilbake til barneskolens jævelunge og rekker derfor opp hånda for å spørre henne om nettopp dette, når hun hysjer på meg, selv om jeg ikke har sagt et eneste ord på minst syv minutter. Smilet forsvinner og om et minutt – nøyaktig - er klokka 9.
Hun jasser videre om reglene som har stått på repeat snart i 35 minutter og ENDA er hun ikke ferdig.
- kjære vene, vi har ører, vi har hørt deg, nå er klokka 9 og MIN eksamenstid har begynt. - er det mulig å få eksamensoppgaven nå tror du?

På dette tidspunktet er jeg overbevist om at hun fantaserer om å spikre meg fast til veggen og vrenge av seg de brune sokkene sine og stappe dem i munnen min, slik at jeg holder kjeft og ikke avbryter henne.
Jeg skulle aldri ha sagt noe. Jeg burde tidd stille og ventet pent.
Inspirert av avbrytelsen forteller hun at under ALLE hennes år som eksamensvakt OG ansatt ved skolen hadde hun ikke møtt maken til holdninger, og det fra VOKSNE folk!!
Klassen knekker sammen av latter, selv tørrpinnen på 43 ler og rister på hodet over dette «hekse-trollet» som ikke gir seg eller følger med tiden.
En lirer ut av seg; - spiller ingen rolle hvor lenge du har jobbet her, nå er klokka 3 minutter over 9, eksamen har begynt så nå bør du utlevere oppgaven før jeg tar med «rama-drama» oppførselen din opp til rektors kontor!
Jeg ble stum.
Av beundring.
Denne lille reka av en mann på noen og 30 sa noe. Nesten for første gang hele skoleåret, åpnet han munnen sin og sa noe på eget initiativ.
Jeg ble helt satt ut. Og småforelska. Derfor sendte jeg mitt største smil i retning "reka" og han smilte brydd og småflau tilbake, idet han fikk oppgaven utlevert fra ei meget snurt og sur eksamensvakt.

Del 1.
Kortsvarsoppgaven skal være maks 250 ord. Jeg bruker ikke særlig tid, og etter 45 minutter er jeg ferdig med den og føler for å gå ut og "feire" det med frisk luft. Jeg rekker opp hånda og ser på klokka på pc-en når jeg gjør det.
1 minutt går. 2. 3.
Tålmodigheten min sprekker. Nå er det mulig den aldri har vært tilstede, men det lille jeg hadde forduftet som en fis i en kurvstol.
- unnskyld? sier jeg. Hånden min er fortsatt i været.


 Da roper hun fra kateteret: DET ER IKKE LOV Å SNAKKE!
Før hun tasser frem til meg så dongerikjolen fra fordums tider flagrer rundt henne når hun stopper ved pulten min.
Jeg hvisker:
- er det ikke lov til å snakke, må du være oppmerksom for jeg har holdt hånda i været i 3 minutter før jeg etterlyste oppmerksomhet, sier jeg.
Hun bøyer ansiktet sitt helt ned, ubehagelig nære mitt, før hun freser et
HYSSSSSJJJJJ!! så høyt at alle sammen rundt oss skvetter ut av konsentrasjonen sin. Jeg syns det er et under at mascaraen ikke rant av meg, for jeg følte hele ansiktet mitt ble dusjet i hekse-slimet som skvatt rundt pulten min idet hun gjorde det.

Nå blir jeg forbanna. Ikke sånn litt-hissig, men jeg kjenner temperaturen på blodet mitt koker over og jeg har aller mest lyst til å gi henne en ørefik, eller i det minste skvette litt vievann på henne så hun etser i stykker og drar tilbake dit hun kom fra. I stedet kommer en hyggelig pensjonist, legger en hånd på skulderen min og følger meg ut.
- du bør fjerne det mennesket der hvis du har mulighet for det, sier jeg.
- jeg kommer nemlig til å begå drap før dagen er over hvis hun fortsetter slik!
Han ler og tar frem mobiltelefonen sin og svarer på en melding han har fått.
- ja, jeg har gitt beskjed. De måtte bare finne noen til å erstattet henne først.

Smilet blir så stort at temperaturen på blodet kjølner tilbake til normalen og jeg er lykkelig over tanken på at jeg kjører hjem fra skolen i dag også, i stedet for å bli hentet av bæ-bu med POLITI på hver side på vei til varetekt og gratis utdannelse i stedet for studielån når jeg er ferdig.

Jeg psyker meg egentlig litt ned på vei opp trappene etter røykepausen.
Gruer meg skikkelig til langsvarsoppgaven, men smiler i det minste når jeg ser en ung lærer i sine 40 år som smiler mot meg når jeg kommer tilbake.
Jeg hvisker; - kan du vær så snill åpne vinduene?
Hun hvisker tilbake: - jeg hadde akkurat tenkt tanken :)
Takknemlig for litt luft, synker jeg ned på plassen min og åpner opp blekka med oppgavene. Oppgave 1. Analyser og sammenlign de to tekstene. Se vedlegg.
GRØSS! Nei takk, NESTE!
Oppgave 2 er ikke noe bedre og jeg kjenner sjelen min får lyst til å begå selvmord. Oppgave 3.
Skriv en kreativ tekst.
- hæ? Jeg leser igjen.
Skriv en kreativ tekst.
NÅ går det opp for meg.
Og jeg greide ikke å holde inne og et lite – woho!!! glapp ut av meg.
Jeg kikker rundt meg, som for å unnskylde "utbruddet" men mine medstudenter smiler blekt fra svette ansikter som preges av angst og traumatiske blikk over å være tvunget til å besvare sånne oppgaver som egentlig passer best for nerder på høyskolenivå med analyse-fetisj!

Fingrene flyr over tastene, når jeg trommer løs på oppgaven - kreativ tekst som skal handle om frihet - som jeg tar fullstendig livet av, for hvor fri er du egentlig når det kommer til stykket?
2000 ord senere leser jeg gjennom teksten min, og sitter over pc`n og kniser kjempefornøyd med min besvarelse som inneholder glupe utsagn som; gul i blikket (tissatrengt), kinky sex og båndtvang.
Enten - får jeg en sensor som har litt humor og elsker den.
Eller så får jeg ei snurpete «burde-vært-pensjonert» norsk lærerinne med en fot i graven, som antageligvis får det andre beinet pent dyttet i dennes retning - takket være ordet sex - så jeg får stryk.
Ærlig talt? Driter jeg i det.
Jeg smilte hele veien hjem og svevde antageligvis på min egen sopelime når besvarelsen var levert.
Akkurat DET teller mer - enn hva en vilt fremmed sensor mener og tror.
Jeg har ingen planer om å omfavne Henrik Wergeland, samme faen!
Ops – sa jeg det høyt?
-Stryk!!
Frk Makaber!