Jeg husker derimot med stolthet øyeblikket jeg tok svømmeknappen og svømte fra alle sammen som på linje med meg var klare for barneskolens medaljeseremoni i svømmehallen. En ung sprek kropp struttende av energi og iver som brøt vannet og kastet seg fremover i jakten på førsteplassen.
Nå var det vel og merke ikke noen første plass, men i mitt hode var det det.
Og jeg tok den! Jeg husker smilet som gikk hele veien rundt. Hadde det ikke vært for ørene som sto i veien.
I går kveld, etter å ha pusset tenner, ble jeg stående og stirre på speilbildet mitt.
Pene øyne og bryn. Kult hår. Fregner. Jeg liker fregnene mine som kommer hver vår med sola. Pene skuldre. Fine pupper. Og deretter går det rett til helvete.*
Badering rundt midja. En sånn undercover en. Det ser ut som du har koblet navlen min til en kompressor og bare blåst inn luft helt til den har est opp som en badering. Eller et dekk av noe slag. Sånne som vi kastet oss over i barndommens somre hvis noen hadde innmaten til et lastebildekk liggende. Den gangen hoia vi og skreik om kapp, ettersom vi veltet i vannet og lo så tårene spruta av stakkaren som aldri kom seg opp uten å miste badebuksa ned til knærne og åpenbarte rompa på vid vegg.
Sett på vekkerklokka og stikk til svømmehallen. Du – din «Free-Willy» - trenger trim, tenkte jeg før jeg slukket lyset og gikk til sengs.
Jeg må innrømme jeg var litt småsvett av nervøsitet før jeg kom meg i garderoben. Jeg har ikke vært i svømmehallen siden 2004 eller der omkring og ante ikke hvor jeg skulle, men den blide damen som antageligvis hadde stått opp og vekt morgenfuglene, siden hun kvitret like blidt som dem, var særdeles behjelpelig og jeg fant garderoben og da, akkurat der, når jeg står der rimelig halvfeit og litt blyg med denne midjen lik ekvator – kommer en eldre dame bort og håndhilser.
Hun var ikke naken for å si det sånn. Men det var jeg.
Hukommelsen min bladde i det store arkivet i et rasende tempo og jeg kom frem til at jeg aldri noensinne har håndhilst på noen naken.
Jeg har gjerne vært – i det minste – på fornavn med mennesker jeg har vært naken med (ref; fylla har skylda), men her står jeg altså å håndhilser på noens bestemor i min fødedrakt med denne midjen lik ekvator.
Fortumlet gikk jeg i dusjen og møter flere i slekt med morgenfuglene, for de smiler mot meg alle sammen og er så hyggelige at en skulle tro jeg hadde kjent dem i all min dag. Jeg stuper inn i dusjen, omtrent som om vannet gjemmer meg. Idet jeg er ferdig å skylle Shampo ut av håret, åpnes øynene automatisk og jeg ser rett over rommet og rett på sprettrumpa til noens bestemor som håndhilste så hjertelig på meg, i all min nakenhet.
Hva er dette for noe?
Jeg tror nesten jeg skal dø. Den eldre damen har sprettrompe som enhver kvinne vil misunne henne. Hånden min går automatisk ned til min egen halvslappe, halvfeite og mulig dissende rompe og jeg får øyeblikkelig et bilde som føles som et sett skvettlapper der bak og jeg føler aller mest for å gå ut i svømmehallen med ryggen til veggen hele veien. Jeg trodde ikke jeg hadde evne til å misunne noen kroppen deres. Jeg kan godt se på kropp og tenke; wow, så fin. Eller enda bedre si; - fy flate så fin du er! Men jeg har aldri misunt en ca. 80+ år gammel kvinne rompa hennes.
Jeg er nesten skråsikker på at min rompe ikke ville ha sett så stram ut, om jeg så stilte meg på alle fire på sengen. Jeg måtte antageligvis lagt hodet under sengen, med kroppen fortsatt i sengen, skulle jeg ha greid å strekt ut «slakket» der bak.
Jeg kjente jeg nesten fikk tårer i øynene og gikk bestemt ut i svømmehallen og tenkte i mitt stille sinn at her? Her skal det trimmes frøken!
Mitt halvmørke humør forduftet så snart hallen åpenbarte seg for meg og jeg kunne la beina gå ned trappen og la hele meg bli omsluttet av vann. Herlig vann og jeg smilte fra øre til øre idet jeg la ut med jevne, rustne tak. Etter noen knappe meter husker jeg at jeg tenkte; milde Jesus er det mulig? Jeg er jo ung? En vill argumentasjon begynte i mitt eget hode om at denne forsømte kroppen kunne gjøre hva den ville kontra: du har «fettna» så fælt at du greier knapt å bevege deg!
Jeg kom meg til den ene siden og kjente skuldrene brant og jeg hiva etter pusten når jeg klorte meg fast og så på disse superspreke kvinnene og mennene som svømte så vannet fosset rundt dem. Som om de ikke har gjort annet enn å svømme i hele sitt liv. De minnet meg om delfiner som kommer opp for luft før de dykket under igjen og svømte en halv bassenglengde før de kom opp igjen for nytt påfyll til lungene.
- du driter deg loddrett ut, sa stemmen oppi hodet mitt og jeg følte meg på så dypt vann at jeg kunne ikke gjøre annet enn å nikke samtykkende.
Jeg følte de superspreke blikkene på meg, der jeg hang som en halvpunktert blåsebelg, før jeg kastet meg fremover og svømte tilbake. På nytt trodde jeg at mitt siste øyeblikk hadde kommet og jeg måtte på ny ta en pause. Er det virkelig mulig, tenkte jeg og kikket ned på kroppen som lå under vann. Varmen bredte seg helt ut i det som lignet på 10 kjempestutte og korte tær, der de så hvitgrønne ut gjennom vannet og møtte blikket mitt som umiddelbart frembragte sympati med at det er mulig å ha så stygge tær under vann. Frem og tilbake, frem og tilbake og jeg stirret. Full av beundring og veldig flau. Hvis noen hadde stoppet og spurt om jeg hadde vært handicappet akkurat da, så hadde jeg dratt på meg downs-maska jeg av og til lager når jeg er i det drøye humøret mitt og nikket veldig enig i at ja, jeg er handicappet!
(milde Jesus!)
Men ingen spurte – heldigvis – så jeg kastet meg uti det igjen og svømte en ny lengde. Halvdød klorte jeg meg fast og var så varm at jeg antageligvis så ut som en ekte svabergindianer, spesielt med tanke på fargen ansiktet mitt hadde. En bølge fra en av disse fantastiske «delfinene» traff meg midt i nesen akkurat i det jeg selvsagt pustet inn og jeg holdt på å kveles på en mild måte, for er det noe som ikke er enkelt så er det å svelge bassengvann, samtidig som du skal prøve å holde maska. Tanken slo ned i meg øyeblikkelig:
Bassenget kommer til å være fullt når jeg er ferdig. Det er ikke vann.
Det er svette. De fyller det bare halvveis opp og så kommer «delfiner» og alle andre «Wannabes» sånn som meg og svetter fullt resten. Jeg kikket nøye på kanten og greide å overbevise meg selv om at jeg svettet så mye at vannstanden steg til flo når jeg var ferdig. Men sånt sett så ville min fysiske tilstedeværelse antageligvis sørge for at det ble fjære når jeg gikk opp..
Tanken var deprimerende så jeg kastet meg fremover og tok plutselig nye tak. Sinte tak, svømte som en gal. Greide i en halv lengde å holde følge med en delfin som snudde så elegant før han forsvant igjen og jeg sank sammen, og pustet som om jeg skulle løpt halvmaraton og avsluttet det hele med en «joggis» rundt Frei.
Men nei da. En lengde og det føltes som en pyroman hadde antent skuldrene mine. 5 tur retur senere, er jeg overlykkelig. Jeg svetter undercover. Mens jeg skuler på vannstanden som jeg er overbevist øker. Svømmer for harde livet. Og tanken kom like plutselig som jeg måtte le høyt over den;
- segner du om, kommer helt sikkert en delfin og redder deg. Så trass i omstendighetene rundt denne «kula» i vannet, svømte jeg slik en ballongfisk svømmer når den er godt oppblåst. Pusta og pesa, frem og tilbake.
Etter 10 lengder frem og tilbake, var føttene mine dovna bort. De kokte. Og det eneste jeg tenkte på var at vannet kom til å lukte pedalsyre. De tok sikkert en ph-stick og målte vannet etter at jeg dro, og måtte etterfylle med klor – bare på grunn av meg. Jeg halvveis klorte meg opp trappen. Heldigvis er det gelender der.
Det er sikkert påtenkt eldre damer med sprettrumper (!!!!) og handicappede (meg!!). Men jeg har aldri vært så glad for noe å holde meg fast i, som da.
Jeg har aldri gått så sakte før heller. Jeg var redd for at lårene ikke ville bære meg til det jeg nesten lengtet meg syk etter; badstue.
Kvinnen som er sjef over alle morgenfugler var straks på pletten med sitt strålende smil og lurte på hvordan det gikk? Jeg er jo ærlig, så jeg måtte svare som sant var; - jeg tror jeg dør
(hadde noen gitt meg en klem akkurat da, hadde jeg tviholdt i dem og hulket ut i sorg over det faktum at min fysiske form har avgått med døden). Hun peker og sier at velværeavdelingen vil gjøre godt og jeg stønner et takk for hjelpen, før jeg sleper meg konsentrert i retning badstuen.
Jeg åpner døren og den er tom. Bare meg; - woho – smilet gikk nesten helt rundt og jeg følte meg som en bortskjemt «shit-kid» som fikk viljen min. Det er tre «etasjer» og jeg skal selvsagt opp og frem i verden, så jeg legger meg på midterste «hylle». Og der var ti minutter av verden forsvunnet. Jeg kan garantere at det ikke var tidsklemma som tok meg, men jeg slukna. 40 minutter i bassenget og jeg hadde ikke energi til annet enn å puste.
Jeg våkna av et gisp og begynte umiddelbart å le over den første tanken som slo meg der og da. Hvis noen hadde gått forbi og sett meg ligge der så lang jeg var? Ville jeg antageligvis ha minnet deg om en anakonda som hadde spist månedens første måltid. En kvinne utstrakt, med brennende hender strekt godt over hodet og en oppblåst midje, uten svangerskap.
Jeg løftet hode og kikket ned på tærne. Plutselig var de ikke lenger stutte og korte. De var helt normale tær. Ikke var de grønne heller. Svetten rant og om jeg ikke var varm nok fra før, så kokte jeg nå. Kokt svabergindianer.
Tenk positivt frøken, forestill deg at du smelter baderingen slik at neste gang du kommer? Flyter du ikke like godt på den!
Jeg satt der og smeltet i 20 minutter. Så for meg en smørklump i solen. At den ble mykere og mykere før den bare flyter utover og blir til ingenting.
Jeg gikk i dusjen igjen og traff noens bestemor som overlot sin varme dusj til meg. Aller mest ønsket jeg meg en iskald en, men smilte fra øre til øre og takket hjertelig der hun smilende gikk inn i garderoben og jeg skylte av meg svette og klorvann. Nyvasket og ren gikk jeg inn i garderoben meget fornøyd med meg selv. Jeg hadde tross alt fått ut fingeren og gjort noe med formen. Jeg hadde begynt, om ikke annet. Og jeg hadde overlevd.
Slik en overlevende skal, smilte jeg stort over det faktum at jeg gikk på egne bein ut fra svømmehallen i stedet for å bli trillet ut i en ventende ambulanse hvor noens bestemor garantert ville holdt meg i hånden hele veien til intensiv avdelingen. Jeg har aldri vært så glad for å puste inn frisk luft før når jeg gikk ut til bilen, sukket tungt men smilte mitt aller største smil når jeg kjørte hjem og tenkte på at neste gang? Blir det litt bedre. Og uka etter der. Og plutselig går det hull på den innebygde baderingen og jeg får en midje mindre enn ekvator. Så kan jeg erte Globusen i stedet for at den knekker sammen av latter hver gang jeg passerer.
Vennlig hilsen Frøken Makaber
-
