Ei historie fra Julen oppe ved St. Hanshaugen på slutten av 50-tallet.
Jonas var endelig ferdig med brevet. Så lurte han på om far hadde en konvolutt og et frimerke. Tja, hvor langt skulle så dette brevet? «Det skal til Nordpolen, men du får ikke lese det.» Nei vel, tenkte far, og hentet en konvolutt. Jonas satte umiddelbart i gang med å skrive mottakerens navn og adresse. «Til: Julenissen, Nordpolen.» Dette skulle holde. Far tilbød seg å ta med brevet til posthuset for der å sende det, og det var greit. Dette var da også en morsom måte å lese sønnens ønskeliste på, og i matpausen åpnet han brevet for å orientere seg om hva en tass på 9 år håper skal ligge i sekken til nissen. Men brevets innhold var ikke helt hva far forventet seg:
«Hei Julenissen. I fjor så jeg at du kysset mamma nede i kjellertrappa. Hva tror du far vil finne på å gjøre hvis jeg forteller det til ham? Huff! Han jobber i kommunen og kjører snøplog og vet hvor du bruker å lande med sleden. Det er nok smart om du pakker inn noe skikkelig til denne jula. Så skal jeg holde smella. Helt sikkert. – Hilsen Jonas.»
Da far kom hjem så fortalte han dette til kona etter middagen. Ja fysj, det der husket hun godt. «Du kunne da i det minste tatt av deg julenissemasken.» – Men det var jo det som var morsomt, mente far.
Så kom lille juleaften, og sent på kvelden hadde far lagt frem den røde nissejakken og lua med hvit dusk, og slengt dette nede ved sengekanten inne på soverommet. Jonas var yr og fikk knapt sove inne på barneværelset. Dette var en spennende tid. Men så måtte han en tur på do. I bare pysjen snek han seg ut i den mørke gangen for å gjøre sitt ærende. Men døren til foreldrenes soverom var ikke helt lukket, og i et lite glimt skimtet han nisselua og jakka ved sengekanten. Nissen her? Allerede? Og hva gjør han med mamma som ligger og sparker med bena under ham? Jonas trippet lynraskt inn til rommet sitt. Jonas var ikke gammel, men han skjønte dette.
Tidlig dagen etter var Jonas i gang med et nytt brev til nissen, og far mente at han rakk nok å poste dette også. Jonas leste stille og alvorlig det nye brevet før han puttet det i konvolutten:
«Ja nå har du ordnet deg dårlig nissefar. Hva om jeg forteller far at du lager nissebarn på mamma? Far kommer til å drepe både deg reinene dine med plogskjæret. I hvert fall så får du så mye bank at du tør ikke å komme her i denne gata noe mer. Så sleng i noe skikkelig som ruver. Et par ski med kandahar-bindinger skulle gjøre susen, …»
Så begynte Jonas å tenke. Hva nå om nissen ikke tør å komme? Det skulle ta seg ut hvis han hadde skremt vekk nissen. Det ville ha blitt en trist jul. Her er det helt nødvendig å skrive et lite tillegg.: «… men det er greit. Jeg skal love deg å holde tett, og da er jeg vel snill? – Hilsen Jonas.»
Far leste brevet. Han var ikke så veldig smigret over at sønnen lot nissen ha fritt leide til kona i bytte med noen julegaver. Men mor smilte og mente at Jonas var en grei gutt.
Og juleaften kom, og med den også nissen. For skøy så klenget mor seg til nissen: «Åh, du deilige nissen min. Du må love meg å komme en tur til neste år også.» Og far bak nissemaska la merke til at Jonas blunket lurt til nissen. Far følte seg både dum og forsmådd. «Så så. – » hvisker mor lavt til far, «Julenissen finnes ikke på rett, vet du. Du må ikke glemme at det er du som er julenissen. Julenissen min.»
Om far følte seg bedre til mote av dette, vites ikke, men etter en stund så var sekken tom, og det var på høy tid for nissen å dra videre av sted om han skulle rekke å besøke alle barna. – Etter en liten stund kom far tilbake: «Nei, jeg fant ikke nissen noen steder utenfor.» – «Ha, for han har allerede vært her.» ropte Jonas, «og han har lagt igjen noe gaver til deg også.»
Far mumlet noe om at nissen godt kan gjøre opp for seg, men mor svarte ham at hun aldri hadde hørt om noen som var sjalu på seg selv. Dette syntes også far lød aldeles tullete, så han ga seg ut av det, og da mor serverte steken på jule-duken, da var alle tilgitt. Og da kunne julefreden legge seg over hjemmet.
Jonas var endelig ferdig med brevet. Så lurte han på om far hadde en konvolutt og et frimerke. Tja, hvor langt skulle så dette brevet? «Det skal til Nordpolen, men du får ikke lese det.» Nei vel, tenkte far, og hentet en konvolutt. Jonas satte umiddelbart i gang med å skrive mottakerens navn og adresse. «Til: Julenissen, Nordpolen.» Dette skulle holde. Far tilbød seg å ta med brevet til posthuset for der å sende det, og det var greit. Dette var da også en morsom måte å lese sønnens ønskeliste på, og i matpausen åpnet han brevet for å orientere seg om hva en tass på 9 år håper skal ligge i sekken til nissen. Men brevets innhold var ikke helt hva far forventet seg:
«Hei Julenissen. I fjor så jeg at du kysset mamma nede i kjellertrappa. Hva tror du far vil finne på å gjøre hvis jeg forteller det til ham? Huff! Han jobber i kommunen og kjører snøplog og vet hvor du bruker å lande med sleden. Det er nok smart om du pakker inn noe skikkelig til denne jula. Så skal jeg holde smella. Helt sikkert. – Hilsen Jonas.»
Da far kom hjem så fortalte han dette til kona etter middagen. Ja fysj, det der husket hun godt. «Du kunne da i det minste tatt av deg julenissemasken.» – Men det var jo det som var morsomt, mente far.
Så kom lille juleaften, og sent på kvelden hadde far lagt frem den røde nissejakken og lua med hvit dusk, og slengt dette nede ved sengekanten inne på soverommet. Jonas var yr og fikk knapt sove inne på barneværelset. Dette var en spennende tid. Men så måtte han en tur på do. I bare pysjen snek han seg ut i den mørke gangen for å gjøre sitt ærende. Men døren til foreldrenes soverom var ikke helt lukket, og i et lite glimt skimtet han nisselua og jakka ved sengekanten. Nissen her? Allerede? Og hva gjør han med mamma som ligger og sparker med bena under ham? Jonas trippet lynraskt inn til rommet sitt. Jonas var ikke gammel, men han skjønte dette.
Tidlig dagen etter var Jonas i gang med et nytt brev til nissen, og far mente at han rakk nok å poste dette også. Jonas leste stille og alvorlig det nye brevet før han puttet det i konvolutten:
«Ja nå har du ordnet deg dårlig nissefar. Hva om jeg forteller far at du lager nissebarn på mamma? Far kommer til å drepe både deg reinene dine med plogskjæret. I hvert fall så får du så mye bank at du tør ikke å komme her i denne gata noe mer. Så sleng i noe skikkelig som ruver. Et par ski med kandahar-bindinger skulle gjøre susen, …»
Så begynte Jonas å tenke. Hva nå om nissen ikke tør å komme? Det skulle ta seg ut hvis han hadde skremt vekk nissen. Det ville ha blitt en trist jul. Her er det helt nødvendig å skrive et lite tillegg.: «… men det er greit. Jeg skal love deg å holde tett, og da er jeg vel snill? – Hilsen Jonas.»
Far leste brevet. Han var ikke så veldig smigret over at sønnen lot nissen ha fritt leide til kona i bytte med noen julegaver. Men mor smilte og mente at Jonas var en grei gutt.
Og juleaften kom, og med den også nissen. For skøy så klenget mor seg til nissen: «Åh, du deilige nissen min. Du må love meg å komme en tur til neste år også.» Og far bak nissemaska la merke til at Jonas blunket lurt til nissen. Far følte seg både dum og forsmådd. «Så så. – » hvisker mor lavt til far, «Julenissen finnes ikke på rett, vet du. Du må ikke glemme at det er du som er julenissen. Julenissen min.»
Om far følte seg bedre til mote av dette, vites ikke, men etter en stund så var sekken tom, og det var på høy tid for nissen å dra videre av sted om han skulle rekke å besøke alle barna. – Etter en liten stund kom far tilbake: «Nei, jeg fant ikke nissen noen steder utenfor.» – «Ha, for han har allerede vært her.» ropte Jonas, «og han har lagt igjen noe gaver til deg også.»
Far mumlet noe om at nissen godt kan gjøre opp for seg, men mor svarte ham at hun aldri hadde hørt om noen som var sjalu på seg selv. Dette syntes også far lød aldeles tullete, så han ga seg ut av det, og da mor serverte steken på jule-duken, da var alle tilgitt. Og da kunne julefreden legge seg over hjemmet.
