Av Per Risholm

  Harry var en god forteller. Og han hadde sett mye. Han jobbet i flere år ved havnekontoret, og nede på kaia var det mye som skjedde sånn rett etter krigen, omkring 40/50-tallet. Inne i den samme korridoren som Harry hadde sitt kontor, holdt også Det kommunale sundbåtvesen til, og det er til dette, vårt felles vesle rederi, at hans historie er knyttet.:

Sundbåt på Gomalandet etter 1936. ( Foto Nordmøre Museums Samlinger)
Det hadde seg slik at i denne tid så var det vanlig at småkjeltringer som fikk en mindre dom for nasking eller annen uhøvisk opptreden, i la oss si fylla, og som vakte offentlig forargelse, ikke nødvendigvis resulterte i et kortvarig fengselsopphold i Molde. Nei, rettsvesenet kunne finne på, om det var en ungdom dette gjaldt, å sende ham til sjøs for således å gi synderen en sunn voksenkontakt som igjen skulle gi ham et godt grunnlag for den videre personlige utvikling. Men vi vet også at det ble også praktisert at rakkeren fikk ei langhelg som plikthugger på en av sundbåtene, i håp om at dette var tilstrekkelig.
Det var særlig én gjenganger som de etter hvert begynte å bli lei av oppe på sundbåtkontoret. Ja det virket nesten som om han trivdes som dekksmannskap over havnebassenget. Liten og tettvokst, og svært fornøyd, dukket han opp tidlig på mandagen for å hente den vesle hyren sin etter ei helg om bord. Hva om dere neste gang setter ham om bord på sundbåten til Johan Sivertsen? foreslo Harry for en kontorist på den andre siden av gangen, og som ikke lenger visste sin arme råd. Det ble litt stille. Johan var ikke den det hadde vært naturlig å belemre med delvis sonings-udyktig mannskap. Johan var en dyktig kar, det var ikke der det lå, men på en dårlig dag så var han så visst ingen talsmann og fanebærer for fremtidens pedagoger. De lange dialoger var ikke noe for Johan, som i stedet lett kunne bli misforstått som innful fåmælt der han la til sundbåten borte på Gomalandet. Passasjerer som entret landgangen for å bli med over, skimtet bare vagt inn i ei stram skodde av sur piperøyk fra der oppe i det vesle rorhusvinduet hvor et alvorlig ansikt med skjermlue tegnet sin urørlige silhuett, og det var alt man visste om Johan Sivertsen. Så bakket han fra kaia.

Kontoristen trakk litt på dette, men han skjønte Harry’s tanke. Ei helg med Johan skulle nok få den vesle fysaken på bedre tanker enn å stjele ølkasser på kaia. Etter hvert bredte det seg et sleskt smil over kontoristen, der han så for seg umuligussen med lutet nakke kom for å hente pengene sine etter en endt helg med Johan. Jo, dette skulle nok gjøre susen. Harry’s forslag ble tatt til følge, og således ble det.
Jobben var ikke så vanskelig. Man skulle bare stå fremme på bakken av sundbåten og passe på at alle reisende puttet sjetongen, en egen sundbåtmynt man kjøpte, ned i bøssen, og det var det hele. Men det kunne være kaldt å stå slik ute når det skvettet og regnet kaldt ei hel helg. Bare når alle hadde gått inn, så kunne man smette seg med innenfor døren for der å stå i ly en liten stund før neste anløp.

Sundbåtpolletter for de som skulle reise. I 1951 ble polletten avløst av vanlige papirbilletter.

  Så kom mandagen. Det var en viss bestyrtelse oppe i gangen på sundbåtvesenet, og også de ved havnekontoret hadde latt seg involvere i dette prosjektet. Og de slapp å vente lenge. Kvikkere og kjekkere enn noen gang kom den vesle tassen plystrende inn til kassereren på regnskapskontoret for å hente pengene sine. Karene var både forundret og spente, og de ville nå vite hvilken helg dette hadde utviklet seg til å bli der om bord på sundbåten. --- Jo, det hadde gått helt greit, og han hadde hele tiden fått all den hjelp han trengte, og vel så det. For eksempel; vi la til borte på Gomalandet sent på lørdagen, og en full, diger rusk av en gomalending slo seg helt vrang, og ville slett ikke legge på sjetongen. Jeg visste ikke min arme råd, og jeg ble etter hvert redd ham da han fremsto som direkte truende. Skjegget og vill brølte han uforståelig, og alle passasjerene trakk seg unna, slik at jeg ble stående nærmest alene med tullingen. Jeg snudde meg forskrekket og så opp mot rorhusvinduet i et slags spørrende håp om svar på: hva gjør vi nå? – Johan bare sto der som vanlig uten å trekke en mine til ståheien nede på dekk. Men så vendte han pipen, kakket den tom for aske, og la den fra seg for deretter å komme ned fra rorhuset. Nå spaserte han i retning av den uregjerlige gomalendingen, og uten å stille noen innledende spørsmål, så tok han tak i ham med venstre hånd, og med høyre knyttneve klinte han til nesa på fylliken så den lå flat og blodig over det ene kinnet hans, hvorpå Johan så tok tak om hele fyren og slengte ham over rekka så han kavet i ørske og krabbet forslått i halvmørket der nede i mellom fjæresteinene. Så steg Johan opp i rorhuset igjen, uten å ha sagt noe, eller sett i retning av noen, - for så å vende sundbåten utover det stille havnebassenget som lå og reflekterte lyset fra den andre siden. Oppe i rorhuset glødet det igjen bedagelig i Johan’s pipe.

Sundbåten ble opprettet i 1876, og ble byens "buss" mellom øyene. Utrolig nok er det drift ennå over havna, og det har nok utspent seg forskjellige episoder slik artikkelforfatteren skriver.( Foto: Ukjent)

Freden hadde lagt seg over sundbåten, eller i det minste så snakket passasjerene lavt, nærmest hvisket andektig, lik konfirmantene i kirken etter en tordnende preken av den bryske sognepresten med de store øyebrynene. Det var slett ikke alle gitt å få være med over til den andre siden. Og Johan hadde ingen problemer med å aksle den klerikale myndighet og selv foreta utvelgelsen; det var en del av jobben.
Og vår vesle frekkas avsluttet sin beskrivelse av sundbåtskipperen ved i begeistring å slå neven i pulten til kassereren i det han høylytt utbrøt: «Nei, en likere kar å arbeide sammen med enn Johan Sivertsen, det finnes ikke på Gud’s grønne jord.»
Harry innså at hans forslag hadde falt på steingrunn, og avrundet bare med et; - ja, det får’n si, det var kundebehandling som ga seks på skalaen. --- Så mottok denne rotekoppen av en småskurk pengene sine, som vanlig, og de så nok for seg at det var ikke siste gangen, da sundbåtvesenet ved dette hadde spilt ut sitt sterkeste kort – og tapt.

  Per Ingvar Risholm