Berømtheter jeg har møtt på min vei; del I.: «Eventyret om den sjødyktige mynten.»
Jo visst, jeg var i befatning med Torgeir ved en enkeltstående anledning, dette i de tidlige 60-årene, den gang det enda var realskole. Jeg kjente ham ikke, men fikk vite at han bodde ved firmaet som solgte folkevogner nede ved Torghallen.
Folkevognforhandleren Husby lå bak Rutebilstasjonen.
Utenfor den ruvende døren til skolens midtfløy sto det i nevnte tid en drikkefontene av støpt jern, og ved denne husker jeg Torgeir demonstrerte hvordan en mynt skulle kunne holde seg flytende om man la den forsiktig ned og helt flatt mot vannskorpen. Dette var tydeligvis ikke så helt lett å få til, og jeg bemerket da jeg passerte at hvis han i stedet satte mynten på kant, så fikk han den til å synke adskillig fortere. I det samme ringte skoleklokka og friminuttet var over. Men Torgeir satte tydeligvis ikke pris på mitt verbale bidrag til hans fysiske eksperiment, for allerede da vi var kommet inne i korridoren, så gjøv han løs på meg med bare tørre nevene.
Nå har heller ikke jeg vært av de som unnlot å kaste meg ut i slosskamp, men i skoleområdet, og nå, i vår alder, så begynte dette å bli litt passé, og dessuten jevngodt med en umiddelbar, men lite festlig visitas til vår ubestridelige rektor Magnus Polden.
Magnus Polden, ubestridt leder for realskolen.
At det kokte over oppe i hodet til Torgeir Husby, var meg både overraskende og ubekvemt, men heldigvis så var det så stint av elever i korridoren at jeg kom meg rimelig raskt unna knyttneveslagene hans inne i vrimmelen og trengselen.
Således unngikk både jeg og Torgeir rektors rettsprosess, for på innsiden av Polden’s lukkede kontordør ble ingen funnet uskikket til å motta skolens straffeutmålinger.
--- Om lag 45 år senere dukker plutselig den fornærmede kamphane opp på TV’n min, og av alle ting her i verden så fremstår han på skjermen som den fremtredende rettspsykiater Torgeir Husby der han forfekter Anders Behring Breivik som soningsudyktig. Det får’n si. Han har i hvert fall skikket seg langt mer enn hva jeg og kanskje rektor Polden hadde gjort i løpet av alle disse årene.
Men Torgeir må nok bare være glad til at jeg den gang holdt i hu Polden’s usynlige, men resolutte ris bak speilet, for hvis ikke, så hadde det blitt et skikkelig bikkjeslagsmål nede i korridoren, og det hadde vært veldig kørkete å tenke tilbake på i dag.
Jeg tar det selvsagt for gitt at Torgeir har en betydelig porsjon forstand og ellers en glitrende hukommelse, så det kan godt være at han husker denne foreteelsen, og til og med analysert den litt som en byggestein man legger til i sin modning gjennom det store løpet, for alt hva jeg vet. Egne selvopplevde erfaringer har sin vekt som vern mot øyeblikkets problematikk som ikke er like håndterbar for alle til alle tider, så man må lære seg å se litt mellom fingrene til hverandre sånn dann og vann, også i retten, kan konklusjonen ende opp med.
Det er selvsagt å trekke det hele alt for langt å si at min bemerkning ved drikkefontenen satte i gang en lang og komplisert dominoeffekt som til slutt endte opp med å forkludre saker og ting for Oslo tingrett, for så videre å fremtvinge en reformering av den norske rettspraksis. Og om så var, ok, så var det selvsagt bare hyggelig å kunne bidra med noe.
Men jeg tillater meg å holde fast ved ekkoet av min bemerkning fra 60-årene: Hva om vi utfører et mageplask for ved dette å fordele trykket mest mulig utover våre legemer så det blir minimalt smertefullt ved et sammenstøt med vannoverflaten? Tja, men jeg tror fremdeles jeg bryter vannet vertikalt. Det er da også meget penere å se på.
– Hei, nå ringer sannelig skoleklokka igjen, så det er vel på tide å gå inn…
Per Ingvar Risholm
