MÅSE PÅ APOTEKERHOLMEN.
Den sannferdige saga om Lauritz og Suleika. ( Kilde RP 1977/ Avisartikkel av Snefrid Bach tilsendt av Eva Aukan Lervåg
MÅSE PÅ APOTEKERHOLMEN.
Den sannferdige saga om Lauritz og Suleika.
Apotekerholmen er ukjent for de fleste. Den bør ikke være det. Når vi gir den plass i i julenummeret vårt er det for å spre det glemselens slør som ruger over den lille holmen nordaust av Kirklandsøya. Nå er det bare Tenna og Gråmåsen som har tilhold der, men en gang for mange juler siden, sto et lite krypinn på holmen. Det var til og med bebodd. Den alle første urtekoker i Nordmøres historie hadde slått seg ned der. Urtekokernes nærmeste nabo var den kjente Dunkert, han som gav navnet sitt til det idylliske sundet et lite steinkast fra den nåværende Folkeparken. Av riktig gamle skrifter går det frem at mannen som bebodde, stammet fra Smøla. Hna hette Lauritz med etternavnet Holmen. Om det siste var et navn han adopterte etter å ha slått seg ned på den lille øya eller om han brakte det ned seg fra heimplassen sin på Råket, har vi ikke funnet ut av.
Apotekerholmen ved Donkarsundet småbåthavn. ( Foto: Eva Aukan Lervåg)
Lauritz var ikke alene på holmen sin. Han var gift og han hadde ei lita jente. Hun var bare to år da de flyttet dit. Hvor utrolig det enn høres for oss komfortredne mennesker av syttisju, fulgte kona hans med ham, da han tok holmen i besittelse. Kona hette Suleika. Det sies at hun ar kvæn og var i besittelse av overnaturlige evner. Hun kunne både gande og stilne blod, og det var henne som hadde lært Lauritz om urtenes helbredende egenskaper. Av gulnete skrifter, som ennå er tilgjengelige, går det frem at hun var i pakt med hinmannen. Hun hadde ganet død og sjukdom på mange rundt om på Smøla. Det var derfor familien måtte flytte fra heimplassen sin.
Så snart vinteren gikk av landet rodde Lauritz og Suleika over til Dunkarsundet og Lasken og samlet planter og laug av alle slag. Lauritz tørket urtene på svaberget, lagla dem nesten som fisk, og seinere kokte han dem. En diger jerngryte putret stadig på kjøkkenet. Oluf Torkildson, som hadde tilhold i Lasken og som titt og ofte besøkte Lauritz, forteller i «Oluf Torkildsons Krøniker» at det luktet ille over hele holmen de dager det foregikk urtekoking på Suleikas kjøkken. Lauritz fylte avkoket på flasker og krukker. Oluf forteller at det daglig kom sjuklinger fra hele Ytre Nordmøre for å kjøpe urtete og salver. Lauritz hadde teer mot svuller og brystsjuke og hjerteonder. Den salven han blandet mot gikt og beinsmerter var uten like. I Krøniken nevnes det videre at et like illeluktende som helbredende liniment (det selges visstnok den dag i dag på de fleste apotek under navnet Sloan) egentlig stammer fra Lauritz og Apotekerholmen. Det var datteren Abelone, som etter uhyggesfull julekveld rømte til Amerika, som brakte resepten med seg dit. Om de dager Lauritz kokte urter mot gikt og beinsmerter heter det at da holdt selv sjøfuglene seg borte fra holmen, og de som forvillet seg over blei bedøvet av den sterke eimen og stupte i sjøen og druknet.
Så langt vi vet var forholdet bra mellom Lauritz og Suleika. Oluf hørte sjelden et vondt ord imellom dem, ikke før den dramatiske julekvelden det berettes så omhyggelig om i «Oluf Torkildsons Krøniker»
Det var selveste julekvelden Oluf og Dunkert rodde over til Lauritz. Geitbåten var lastet med varer av mange slag. I baugen lå en dunk spansk vin som Oluf hadde byttet til seg mot laks om bord i en spanskebåt i Johnsenhuken.
Som de hadde ventet det ble de godt mottatt på holmen. Både Lauritz og Sukeika ropte over seg da de så all den gode maten, og Abelone gleder seg stort over det gilde smykket Oluf hadde kjøpt til henne. Abelone var ei fager jente. Akkurat den dagen fylte hun atten år.
Det blei en julekveld utenom det vanlige, skriver Oluf i krøniken sin. Suleika dekket julebord og kokte rømmegraut til gjestene. Grauten var god og mettende. Men en liten bismak røpet at den var kokt i urtegryta. Abelone hadde julepyntet i stua og strødd røkelse på den gloheite ovnsplaten. Det luktet jul over hele holmen. Ellers var Abelone stille og tafatt. Det var så ulikt henne at både Dunkert og Oluf la merke til det. Først seinere på kvelden, da den gode maten var fortært og spanskevinen hadde gjort virkningen kviknet hun til, og da lyd en båt som skrapte mot fjæresteiner nådde inn til stua, blei hun riktig i godlage. Snart etter hørtes tramp mot svaberget og det banket på ruta. Det var Abelone som løp mot døra og bød kom inn. Det blei stor ståhei i undring i stua da karen viste seg. Alle kjente ham som den store pappagutten, også Lauritz og Suleika, som sjelden var i byen. Det var sønnen til storkjøpmannen på Kaia, han med stor handel og mange skuter.
-God jul i stua, hilste han. Jeg ville så gjerne hilse på Abelone, men jeg slapp ikke fra før nå. –På Abelone? Både Lauritz og Suleika undret seg og så fra fremmedkaren til datteren sin, som rødmet slik ungjenter kunne det den gang, og som bar så vakre smil i øynene at Oluf aldri hadde sett maken.
-Det var forbausende, sa Lauritz. Det så ut som han likte besøket. –Du får finne deg en plass, sa han.
-Det var forbausende, ja. Meget forbausende, sa Suleika. Mest fordi vi aldri har hørt om at hun kjenner deg så godt.
Det var klart at hun slett ikke satte pris på besøket. Det kom noe rart i blikket hennes, noe Oluf hadde sett små glimt av også tidligere, men denne gangen skremte det ham.
-Så du vil julehilse på Abelone. Og hvorfor det?
- Jeg må si det som det er, jeg er blitt glad i Abelone. Jeg kan ikke være henne foruten sa han.
-Aha, hører man det, humret Lauritz godslig.
-Du vil kanskje gifte deg med henne? Du vil kanskje gjøre urtekokerens datter til storfrue inne i byen? Eller vil du kanskje sette unge på henne?
-Mor da, ropte Abelone. Hun tok til tårene av blygsel og skam. Oluf hadde vondt av henne, så bedrøvet hun var.
-Suleika da, sa Lauritz.
-Ti stille begge to. Det blikket Suleika sendte dem var så nifst at både Oluf og Dunkert følte hvordan det brente i dem. Fra denne stunden visste Oluf av hvem Suleika hadde lært å gande og kjenne urtenes hemmeligheter. Han reiste seg fra bordet og takket for seg. Dunkert også. -Det er på tide å komme seg heim, sa han. Det har vært ovlag hyggelig julekveld. Fortsatt god jul, hilste han. -Jeg følger dere ned på båten, mente Lauritz, men Suleika stoppet ham. - Du blir her, sa hun og var striks og skremmende. – I kveld er hun i kontakt med hinmannen selv, visket han, da han fulgte dem til døra. – Gud hjelpe oss da, sa han. Den svære karen var så skremt at han skalv. - Kom deg inn igjen, Lauritz, skar Suleika stemme fra stua. Du får underholde mens jeg blander te til fremmedkaren, ropte hun. Oluf så hvor bleik Lauritz blei. – Gud hjelpe oss, sa han for tredje gang og skynte seg inn, mens Oluf og Dunkert tok årene fatt. De var halvrodd da skriket nådde dem. Det var det fæleste skrik de noen gang hadde hørt. I sine Krønike sier Oluf det slik «det skriget næsten sprængde mine ører. Jeg frøs som badet jeg i isvand. Mine nerver var ved bristepunktet. Aldri har noe menneske hørt et saadant skrik.» Oluf og Dunkert lå på årene alt det de maktet, men blikkene var vent mot det lille huset på holmen. I ildmørja over skorsteinen så de en gråmåse flakse, det så grangivelig ut som om den kom rett opp av pipa. Den hadde noe av det redselsfulle skriket i seg.
Det var tredje dags jul at Oluf gjorde turen til holmen igjen. Kjøpmannsbåten lå fremdeles i fjære, og under tiljene lå kjøpmannssønnen kald og livlaus. Han var kvalt, mente Oluf. Trøya var åpen og han hadde vrengt av seg snippen, helst for å få mer luft. Oluf la en pressending over ham før han gikk opp til stua.
Det var bare Suleika som var heime. Aldri hadde Oluf sett noe så fælt som det han så da. Suleika var ufjelget og fæl. Det lange tynne håret lå i frynser over ryggen og skuldrene hennes. Hun gikk bare i underserken. Den var tilsølt av urtete, og Oluf mente han så blod også. Han leste underverdenens luer i øynene hennes. Suleika var gal. - Takk for sist, hilste han. Han angret at han hadde tatt denne turen. Suleika svarte ikke. - Er Lauritz i byen, kanskje? Jeg så at båten var borte. Hun svarte med en latter som enda mer viste at vanviddet hadde tatt henne. - der er han, skrattet hun og pekte på stor lurvete gråmåse som slo seg ned på holmen. - Der er han, ja. Oluf hadde lært at han aldri skulle motsi de som hadde mistet vettet. - Og Abelone. Er hun på kjøkkenet kanskje? Oluf var virkelig bange nå. - Abelone har forlatt meg. Hun har forlatt meg. Kjøpmannssønnen fikk deilig te av gullregn og revebjelle. Lauritz også. Lauritz også. Abelone ville ikke smake. Hun rømte. Suleika skrattet og lo. Latteren var så uhyggelig at Oluf aldri hadde hørt maken. - Kanskje du vil ha revebjelle te, Oluf, kanskje jeg skal gjøre deg om til en måse eller skal jeg sette sott på deg? Jeg kan det nok. Da løp Oluf. Han mente han måtte hente lege til Suleika og få med seg liket av gutten i kjøpmannsbåten. Han tok den på slep og rodde mot Dunkarsundet for å rådføre seg med Dunkert. Han var ikke kommet dit enda, da han hørte det samme fæle skriket som på julekvelden. Han så flammene slå gjennom vinduene og døra på den lille hytta. Enda før han var kommet fram til Dunkert var brannen over. Den natta sov ikke Oluf. Han så for seg Suleika i den skitne serken, han så den lurvete gråmåsen, som hun sa var Lauritz, og det fæle skriket sto fast i ørene hans. Tidlig fjerdedags jul rodde Oluf og Dunkert over til holmen. Magistraten var med. Bare aske var tilbake etter den lille heimen. I aska lå flasker med urtekok og krukker med salver og pulver, men restene av Sulekia fann de ikke i aska. - Det er just som et apotek, sa magistraten, jeg tror vi kaller denne ulykksalige holmen for Apotekerholmen heretter. Mer passende navn finnes ikke.
To lurvete gråmåser flakset over holmen da Oluf og Dunkert gikk i båten for å ro magistraten tilbake til byen. Da de var kommet et stykke utpå slo gråmåsene seg ned på den høgste toppen for å ha utsyn. Der satt de to å skreik så redselsfullt at magistraten ble reint fælen. Oluf mente at han både korset seg og foldet hendene.
Ennå den dag i dag kan fiskere og andre som tøffer forbi Apotekerholmen se to lurvete gråmåser som holder til der. De oppfører seg alltid merkelig når det er folk der og skrikene deres går gjennom marg og bein. Men det er helst på julekvelden de ter seg slik.
